26. juli fikk Pixie omsider hvile, etter nesten et år med utredning.
Den siste tiden ble hun smertelindret, og klarte stadig mindre. Det starta i august i fjor, med halsinfeksjon og lymfer som hovnet voldsomt opp. Det ble fastslått at hun hadde lang, bløt gane, men at dette kun påvirket minimalt (var nok grunnen til snorking bl.a., men var ikke av en sånn art at man burde operere). Hun var gjennom bronkoskopi, og det ble tatt hyppige røntgenbilder, fordi det var stadige endringer i lymfesystemet. Det neste året ble preget av pusteproblemer, lymfer som ga indikasjoner om kreft (noe som ble avkreftet to ganger, og sist av spesialist/onkolog), sår på tunga som såvidt grodde før de blusset opp igjen, kronisk bronkitt, manisk spising/slikking av gulv/bakke/gardiner m.m., og en form som endret seg voldsomt de siste månedene. På slutten klarte hun i høyden å gå lufteturer på et par km. Lille kråka, som alltid elska lange turer (så fremst været var kråkevennlig da) hang ikke lengre med. Hun begynte å gjøre fra seg inne, og hun hadde det veldig trasig når hun ble satt igjen hjemme, fordi hun ikke klarte å gå tur. Vi gikk til en ny veterinær, for å få "friske øyne" til å se på både historikken og henne. Etter å ha tatt enda flere tester, som alle kom tilbake uten funn, var det ikke mer å gjøre. Atferden endret seg i takt med smerter og ubehag, forståelig nok. Det var vanskelig å håndtere, men den siste tiden, da hun fikk både neurontin og metacam, hadde hun det mye bedre. Og utageringen roet seg. Pixie ble åtte og et halvt år gammel. Hun bodde hos oss fra hun var litt over året. Hun var en veldig spesiell liten hund, og hun skilte seg godt ut fra de andre dvergpinscherne vi har hatt. Hun var kosete og god, og hun var snill og tålmodig. Hun var også en solid bråkebøtte når hun mente det var på sin plass, og hun jaktet heller syklister enn rådyr. Hun hadde fryktelig mange meninger, om det meste. Disse meningene var hun veldig tydelig på, slik at man ikke kunne unngå å få med seg hva hun mente om saken. Hun hadde ufattelig mange ansiktsuttrykk, og mange varianter av snurt, furt og misfornøyd. Hun syntes kameraet mitt var en fordømt uting, og ødela mer enn gjerne potensielt fine bilder med å stå å gaule. Hun krølla halen på en spesiell måte de gangene hun var oppjaga eller opprør, og logret med verdens søteste snurr. Alle de morsommene særegenhetene vil alltid savnes og huskes.
0 Comments
For 10 dager siden var dagen vi gikk vår siste tur sammen.
Dagen der jeg fulgte deg på din siste tur til veterinær. Snilleste Wenche var med oss til veterinæren, og satt ute sammen med oss mens du fikk sovne av den første sprøyta. Jeg måtte på jobb noen timer den dagen. Og skyndte meg hjem for at vi skulle få noen gode timer sammen. Kom hjem til en ganske sjaber liten jente, som ikke ville spise, og som var ustødig på beina. Fikk sneket i deg litt tørrfôr likevel, og litt godis med lite proteiner. Var ikke så nøye å holde diett siste dagen. Og jeg tok sjansen. Været var helt nydelig, og jeg ønsket bare å få gi deg gleden av å løpe fritt, gi deg det du virkelig elsket. Formen var heldigvis stigende, og vi fikk en time ved jordet vi pleide å gå ved. En kjempegod time. Symptomene kom tilbake etter turen, men du hadde kost deg! Det føltes riktig likevel. Jeg fikk mange flotte bilder, av en lykkelig jente. Og jeg ville egentlig bare snu... Gi deg alle solskinnsdagene frem til regnet kom. Regnet kom først i går... Men tiden var riktig. Å sitte med deg den siste tiden din... jeg kan ikke beskrive hvor vondt det var å la deg gå. Anger og sorg. Skulle vi prøvd operasjon? Jeg tror fremdeles ikke det. Jeg ville mistet deg likevel. Jeg kjenner det. Jeg føler det. Jeg vet det. Gode, snille, vakre jenta mi. Du var bare helt spesiell. Bare min. Jeg har hatt dette før, og nå mista jeg det igjen. Det finnes ikke nok tårer. Man bare rives i stykker innvendig, og så hardner man. Går videre, og er bare ødelagt. Og vet at man skal leve et langt liv uten. Sårhet og minner, og gleden man har av å ha vært flittig med kameraet. Jeg kan tenke på deg, se på deg, og smile og gråte. Jeg hentet deg hjem på mandag. Du er hjemme! Med meg for alltid. Den vakreste stjerna av dem alle... Noen av bildene fra den siste turen...
Mandag ble en tøff og trist dag. Vår siste tur sammen ble til veterinæren, hvor du sovnet fredelig inn. Nå var det ikke mer å gjøre for å hjelpe deg videre i livet. Du vil til evig tid være brent fast i både hjerte og sinn hos oss, og bli husket som den gledesspredende lille lykkepillen du var. Vakreste lille Spinn, som ga så mye kjærlighet og glede den korte tiden du satte potesporene dine her på jorda. Sov godt lille trollungen. Jeg vil skrive litt om den siste tiden etterhvert.
Så snart jeg er klar for det. Jeg nker det er viktig å dele erfaringene med kjevemyositt, på samme måte som man deler erfaringer om andre ting. På godt og vondt.
|
I min hunds øye
senker jeg mine sorger som i en dyp brønn - Wergeland - Categories
All
Archives
September 2019
|